Riders of the storm
Da har det gått en stund siden jeg opdaterte bloggen. Jeg gidder ikke forklare og utrede i det vide og brede om hvorfor, og klage på hvor raskt tiden går. Jeg har bare hatt den del å gjøre, er på den ene siden litt lat, og har ikke brydd meg med å oppdatere. Det som er litt synd er jo dere som følger bloggen g kanskje var litt sultne på nye oppdateringer. Her kommer det iallefall en og håper den faller i smak.
Nå er vi over "Prosjektuka" aka høstferien på HiØ. Jeg har som vanlig ikke får gjort alt jeg hadde planlagt å gjøre. Sånn er det nå engang. Til tross for mitt ganske så sterke forsøk har jeg ikke lyktes å komme igjennom de tingene som jeg henger litt etter med. Matte og statistikken er det mye jeg ikke skjønner av på nåværende tidspunkt, men hvis det er noen trøst for meg så skjønner ikke de andre så mye heller. Dette kommer hvert år, i midten av hver termin der ingen skjønner noen ting, få til lite og har generelt null oversikt over alt man skal kunne til eksamen tidlig i Desember.
De siste ukene har jeg omtrent bodd på skolen. Sittet til ni-halv ti på kvelden. Prøvd å forstå matten, og statistikken. Og som ikke det er nok så skal jeg levere to bokreferater på 6-8 sider hver som jeg på nåværende tidspunkt ikke vet om jeg blir ferdig med. (Dette er for de resterende 6 stp. for sverigeprosjektet) Som frister veldig med å bare kutte ut for å prioritere matte og statistikk. Men dette er avgjørene om jeg må ta eller slipper et valgfag til neste år. Det er forholdsvis lette studiepoeng, men grunnet en stadig utsettelse av lesingen har ført til et tidsress og feilprioritering av "viktigere" pensum.
Hele denne situasjonen førte i forrige ute til et "nærvøst sammenbrudd" av frustrasjon og fortvilelse, om man kan si det slikt. Fra mange stressende uker klarte jeg til slutt ikke mer. Men jeg føler nå i ettertid av å ha avreagert så har jeg fått et litt bedre perspektiv på ting. TIng kommer til å ordne seg. Det gjør de alltid. men det er bare så fælt i kampens hete. Jeg kommer inn i en ond sirkel av dårlig samvittighet av å henge litt etter samtidig som jeg ikke har oversikten. Dette kombinert fører til at jeg blir stresset og ikke klarer å finne roen til å konsentrere meg om å jobbe. Løsningen må være å ta det hele med ro og jobbe jevnt og strategisk. Og ikke glemme å leve litt også. Jeg tror noe av problemet ligger i at jeg hele tiden prøver å være så perfekt som mulig, og setter så høye forventninger til meg selv.
Idag har jeg vært en tur med Emilie på Speilet. Hun er hjemme i Fredrikstad i noen dager for å gjøre ferdig noen ærender og ville treffe meg når hun enda var hjemme. Vi hadde det veldig hyggelig, vi så igjennom noen "analoge" bilder som hun hadde tatt fra sommeren året før. Veldig fine. Det er plutselig litt nostaligsk å bla gjennom ekte papirkopier igjen nå når vi kun bruker digitale fotoapparat til vanlig.
Vi var ute på (eh) Speilet på lørdag også. (virker som om jeg henger der ofte, noe som strengt talt er en sannhet med modifikajsoner) Fredrik, Ingrid, Emilie og jeg. Kun avbrutt av at jeg måtte en tur hjem å spise middag så hang vi der en stund. Fredrik dro tidligst hjem da han (av alle ting) skulle på spinning på en søndag. Creds for det. Etter at klokken bikket 2 dro Ingrid og Emilie på Rock on, jeg var fra før av ganske sliten (og edru) så jeg dro hjem.
I det siste har jeg også fått meg en del kultur. Føst ut var fantastiske "Next to Normal" på det norske. Heidi Gjermundsen var fantastik i sin rolle, og stod sterkt i spissen for et flott ensemble. Minneverdig forstilling som river i sjelen og blir rene psykologtimen. Var også forleden på Eugene O'neills stykke "Lang dags ferd mot natt" med Riksteateret. Talentet til Liv Ullman er ubeskrivelig. Rolletolkningen var så presis og ekte at hun var direkte slitsom å overvære. Hadde det ikke vært for at jeg hadde blitt spandert på forestillingen hadde jeg reist meg opp og gått. Et ubeskrivelig tungt stykke å se på. Og det har nok påvirket min psyke i ettertid i større grad enn jeg hadde regnet med. Man blir rett og slett litt deperimert etter en slik forestilling. Men er veldig glad for å få med meg en slik "klassiker" av et teaterstykke. Det er nesten like obligatorisk som Peer Gynt i teatersammenheng.
Dette har vært noen tøffe uker hittil og jeg forventer at det fortsetter slik litt til. Her er det bare å bite tennene hardt sammen og ri stormen ut. Holde hodet hevet. Og like viktig: Å drite i det hvis det engang går litt dritt.
Livet er nå. Glem ikke å leve det.


